To prinsesser uten land reiser til Amerika. De oppdager Dreamland, men får ikke slippe inn. Bellboy, som arbeider i fornøyelsesparken, holder dem med selskap. I bakgrunnen høres støy fra et tivoli. Lys i det fjerne kaster skygger av Loop the Loop. Mens de venter på stranda, brenner Dreamland ned.
IN GIRUM IMUS NOCTE ET CONSUMIMUR IGNI vi vandrer i sirkler om natten vi fortæres av ild IN GIRUM IMUS NOCTE ET CONSUMIMUR IGNI wir irren nachts im kreis umher und werden vom feuer verzehrt IN GIRUM IMUS NOCTE ET CONSUMIMUR IGNI we go into the circle by night we are consumed by fire
11.12.2016, kortversjon, Acker Stadt Palast, Berlin.
Dramaturgi/regi/fremføring: Tone Avenstroup. Musikk/songs/fremføring: Aaron Snyder. Musikk/songs/fremføring: Margareth Kammerer. Kostyme: Eva Carbo Trill. Teknisk assistent: Brian Kiel
sha la la la la
– Pappa, pappa, jeg vil ikke til Amerika!
– Hold munn, svøm videre.
Utgangspunktet var ei liste som menneskerettsorganisasjonen Reprieve offentliggjorde i 2008 over popsanger som ble systematisk brukt i militærfengsel for å knekke de innsattes psyke. Det kom protester fra musikere som ikke ville at musikken deres skulle brukes i Guantanamo. Dette er ikke Amerika, mente Tom Morello fra bandet Rage Against the Maschine. Pop som terror?
Tenk deg 20 dager med fullt lys og konstant støynivå. Her et utvalg fra Torture Playlist: Deicide “Fuck Your God”, Drowning Pool “Bodies”, Metallica “Enter Sandman”, Meow Mix “Jiingle”, Neil Diamond “America”, Eminem “White America”, Rage Against the Machine “Killing in the Name “, Queens “We are the Champions”. Det kan virke som en spøk, men disse inngikk i “No Touch Torture”-programmet til Dick Cheney og CIA. Musikk som våpen?
Dette ledet meg hen på sangen “This Is Not America” av David Bowie/Pat Methney. Sha la la la la. Låta ble laget til filmen “Falcon and the Snowman”, norsk tittel “Kodenavn Falken”, en spionthriller fra 1985. Med den kalde krigen som bakgrunnsteppe handler den om to ungdommer som selger hemmeligstemplet materiale fra CIA til KGB. Filmen bygger på ei bok “A True Story about Friendship and Espionage” av Robert Lindsay. Hovedpersonen Christopher Boyce ble i 1977 dømt til 40 års fengsel for spionasje. Vennen hans, Daulton Lee, fikk livsvarig.
Her er handlingen i filmen: B. er ansatt i et firma som har til oppgave å kontrollere hemmelig informasjon. På fritiden driver han med falkejakt. Ved en tilfeldighet kommer han over CIA’s planer om å selge våpen til Australia. CIA’s vil forhindre at en sosialistisk statsminister blir valgt, og dette opprører B. sterkt. Han snakker med vennen sin L., som er avhengig av dop og trenger penger. Dette er ikke Amerika, synger David Bowie.
De to vennene som er unge og idealistiske, er blitt dypt desillusjonerte. De drar til Mexico for å snakke med sovjetiske myndigheter. Russerne vil ha mer info, men B. avslår videre samarbeid fordi han vil studere. De foreslår at han lærer seg russisk, og til slutt han går med på en deal. Mot en sum på 100.000 US-dollar skal han skaffe Sovjet adgang til CIA’s koderte frekvenser. Men det blir ikke noe av transaksjonen.
L. blir arrestert av mexikansk politi ved en feiltagelse, de tar ham for å være en terrorist som har drept en politibetjent. Han blir torturert og tilstår at han er spion. Etter å ha valgt å sone i USA og ikke Sovjet, blir han utlevert ved den mexikanske statsgrensa. B. drar tilbake, sier farvel til sin venninne og slipper falkene løs. Han setter seg under et tre og venter på politiet, som kommer raskt og arresterer ham. Filmen avslutter med bilder av de to vennene i fengsel. Sha la la la la.
I 1980 rømte Christopher Boyce. Etter ett år på frifot blir han igjen arrestert og får nå enda lengre straff. I en offentlig høring i 1985 forteller at han ikke trodde at forholdene i amerikanske fengsler virkelig var så ille. Brutal vold og vilkårlige drap blir godtatt av fengselsbetjentene. Dette er ikke Amerika, synger David Bowie.
Boyce er den yngste dømte spion som har overlevd tiår i amerikansk fengsel. Etter han kom ut i 2002 publiserte han boka “American Sons: The Untold Story of the Falcon and the Snowman”. I et intervju forteller han om hva han tenker om sin kollega og whistleblower Edward Snowden: “Snowden is doomed”, sier han. Sha la la la la.
Filmen har fått kultstatus, ikke minst på grunn av låta. Og David Bowie, som døde nå i januar 2016, er en av de store innen popmusikken, men “This is not America” er ikke hans mest kjente hitlåt. Sha la la la la.
Med dette som ballast begynte jeg på forprosjektet. Gikk videre inn materialet og planla ei reise til New York, og jeg fikk støtte fra Kulturrådet til dette. Sammen med Margareth Kammerer og Aaron Snyder har jeg begynte jeg å lage skisser til en forestilling. Snyder som er amerikansk, en musiker fra Denver Colorado, kjenner sitt Amerika, det glatte åtti-tallet med mørke undertoner. Drømmen fra femti-tallet begynner å slå sprekker, de første olje-krigene begynner. Tingene, varer, gjenstander som velstanden har brakt, danner sentrum i middelstandens hverdag. Statussymboler dekker en råtten bakside.
Kammerer er en italiensk sanger og komponist. Hun tar utgangspunkt i musikken til den afro-amerikanske sanger og komponisten Julius Eastman og lar seg inspirere av hans blanding av minimalisme og politiske engasjement.
Jeg bruker til dels med samme metode som i performancen min “this is not a love song” (2002-07), hvor popsanger ble kontaminert av nye tekster og overmalt med koreografiske mønstre. Denne gangen med nye og mindre poppregede låter som Kammerer/Snyder lager til denne produksjonen.
I frykt og forakt for det som er fremmed, annerledes og “unorsk” forenes fobier, antiholdninger og nytotaliært tankegods. Derfor synger jeg “sha la la la la”, og det er ingen flukt eller forbannelse, men en drøm om et annet land – en drøm om et land med hukommelse og ansvarsbevissthet.
Den kalde krigen er over. Tusenvis er på flukt fra den virkelige og brutale krigens hverdag. De søker sitt Amerika. Realiteten er sterkere enn all dikting.
“Optimisme er kun mangel på informasjon.” (Heiner Müller)
Under oppholdet i New York fant jeg scenebildet til denne produksjonen. På Coney Island Brighton Beach, der på stranda, var det bygd gigantiske fornøyelsesparker. På slutten av det nittende og begynnelsen av det tjuende århundret oppstod et amusementsenter med Steeplechase Park, Luna Park og Dreamland. Dreamland varte bare i sju sesonger, åpnet i 1904 og brant ned i 1911. Dreamland, det mest opplyste og glitrende av alle miniatyrer, et strålende hvitt fantasiland. Før Disneyland og Las Vegas – et tivoli, slik en finner det i de europeiske byene, bare mye større. Et underholdningssted for borgerskapet, her blomstra forlystelsen, frivoliteten, grotesken. Sodom by the Sea. Hell’s Gate, speilsaler, rutsjer og kanaler. Brennede hus og elektrisk hesteløp, en berg- og dalbane og den første hotdog. Dreamland. Thomas Edison var en viktig investor og bygningene var overlesset med glødelamper. Med hans kamera ble en spektakulær henrettelse filmet: elefanten Topys ble i 1903 tatt livet av med elektroder om beina. “The Land of Dreams and Desasters”. Et utfartssted for New York og Brooklyns befolkning. Badeland. I 1909 var Sigmund Freud på besøk Dreamland. På en godt besøkt dag ble over tjuetusen postkort ble sendt fra Brighton Beach, postkort med bilder av Ghost Train, Wonder Wheel, Loop the Loop. Drøm – mareritt. I den eneste parken som gjenstår, Luna Park, fant jeg et kort med bilde av The Elephant Hotel.
T. A., juni 2016.