Ibsen er kjent for så mangt, ikke minst dette jubileet som vi heldigvis har bak oss. Måtte det bli hundre år til neste gang. Ibsen er kjent for å ha skrevet om fru Alving, Nora, Hedda, Agnes, Solveig, Irene, Ellida, Gerd, Rebekka – nevrotiske, erotiske, selvoppofrende, ventende, selvstendige, kravfulle kvinner. Hos Strindberg derimot er det mennene som er de problematiske – vrange, forførende, feige, sjalu, rasende – Edgar, Jean, Herren, Faderen, Dåren og mange flere. Tenk om disse kunne spille med hverandre. Men unionen med Sverige er heldigvis oppløst.
I år er det et annet jubileum, den så kjente og beryktede teatergruppa fra Bergen blir enogtjue, Baktruppen1. Denne stilte seg følgende spørsmål: Hvordan ville et fotballspill se ut, dersom alle spillerne hadde hver sin ball? Dette hadde de ikke funnet på selv, men i sin tradisjon tro, hadde de funnet det hos John Heartfield2. Ved siden av hans fotomontasje av en mann med fotball som overkropp står utsagnet „Hver mann sin fotball“.
Høsten 1990, nærmere bestemt den 7. oktober, i anledningen Knut Oves3 fødselsdag og Tag der Republik4, ble en avgjørende kamp mellom Skandinavias fremste dramatikere avklart. En fotballkamp mellom Ibsens kvinner og Strindbergs menn ble utspilt på gressletta i Treptower Park5. Strindbergs menn vant. Resultatet ble 5–3 i Strindbergs favør.
Hvorfor vant mennene? Fordi de var fysisk sterkere? Det kan det ikke være, for begge lag hadde like mange kvinnelige spillere. Var taktikken bedre?
Hva er det som gjør Strindbergs menn til et bedre fotballag enn Ibsens kvinner? Ligger det i teksten eller i dramatikeren? Ville de ha vunnet også i dag?
Jeg valgte å spille Nora, det lå taktiske grunner bak valget; når jeg ikke orket å spille mer, kunne jeg gå – fotball var ikke min store lidenskap, jeg foretrekker heller volleyball som jeg kan bedre – Nora forlater sitt dukkehjem, når hun har fått nok. Men det som skjedde, da dommeren startet kampen, om han hadde fløyte husker jeg ikke, var at spillet faktisk ikke var så anstrengende, men morsomt. Vi laffet rundt etter lyst og behag, ballen føk hit og dit og det ble mye spill frem og tilbake som kommentatorer pleier å si. For vi spilte fotball, ballen skulle i mål. Ikke noe rollespill, ingen replikker, men fotball.
Hver gang ballen gikk over spillelinja, tok linjedommerne bilder, det var kanskje noe av det som skilte denne kampen fra normal fotball; de hadde ikke linjeflagg, men polaroidkamera.
Spill eller overspill, ballen skulle i mål. På den ene eller den andre siden, det var to mål. Proporsjonene på banen og spillets lengde var avstemt etter antall spillere. Da det bare var seks spillere på hvert lag6, varte kampen bare i 52 minutter, vi ville ikke ha det mer anstrengende enn et elleverteam, og heldigvis hadde vi ikke satt noe restriksjoner på hastigheten.
Ballen het Hugo, oppkalt etter Hugo Ball7 og Hugo de Greef8, senere overrakt til Sven Åge Birkeland9. Aksjonen var ikke annonsert, men den ble dokumentert og regnet som en av teatergruppa Baktruppens bragder. Så fansen kom ikke, publikum, det må være trærne det. Eller steinfigurene på soldatgravene, tilfeldig forbipasserende. Eller elva Spree.
Noe å være stolt av? Av å ha vært på det tapende laget? Senere skiftet teatergruppa navn til – jeg stiller meg ganske nøytral det spiller ikke så stor rolle for meg verken det ene eller det andre egentlig – et langt navn10 som ikke fikk plass på postkassa.
[Trykket i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift 2007.]