Oppgang og nedgang til øya Nauru
Kilde: Luc Folliet. Nauru, l’île dévastée. Comment la civilisation capitaliste a anéanti le pays le plus riche du monde (Nauru, den raserte øya. Hvordan den kapitalistiske sivilisasjonen ødela det rikeste landet i verden), 2009. På tysk, Klaus Wagenbach Verlag, 2011.
Vindusutstilling
15.08. – 10.09.2015, Henrik Wergelandsgate 26, Kristiansand
Konsept, tekst: Tone Avenstroup
Grafisk desig: Ariane Sept
I Kristiansand sentrum er det mange nedlagte butikker, fordi de fleste ønsker å handle på kjøpesentrene utenfor byen. Hjørnebygget i Henrik Wergelands gate har mange vinduer mot gata. Disse er tapetsert med kart over Nauru, samt utklipp fra norske medier som omtaler øya. En kan lese Fædrelandsvennens dekning av Tampa-saken i 2001 – som en veggavis.
Installasjon
Tone Avenstroup /Robert Lippok – tekst, rom, lyd, video
02.09. – 10.09.2015, Henrik Wergelandsgate 26, Kristiansand
Arrangert i samarbeid med Kristiansand Kunsthall
Det kunne være en overnattingssted for flyktninger. I hjørnet, en audiovisuell stasjon. På monitoren vises bilder fra Nauru, ved siden ligger det to telefoner. Man hører stemmen til en av de internerte flyktningene på Nauru, Henrik Rafaelsen leser fra “Paradise Lost” av John Milton.
Performance – et scenisk forhør
Premiere: 01.09.2015, nedlagt butikklokale, Henrik Wergelandsgate 26, Kristiansand
04., 06., 08., 09.09.2015, videre fremføringer samme sted,
03., 04., 07., 08., 09.09.2015, skoleforestillinger i samarbeid med Den kulturelle skolesekken
13.09.2015, Ljosheim, Dale, Teaterfestivalen i Fjaler
En mann fra Afghanistan søker om oppholdtillatelse i Norge. Han kommer fra Irak, men ikke direkte; Norge er ikke hans første tilfluktssted. Han, som kalles HA, ville til Australia. I 2001 drar han med en liten fiskbåt ut fra ei havn i Indonesia sammen med over 400 andre. Rett ved Christmas Island forliser de, men det norske skipet MS Tampa redder dem fra drukningsdøden. Den konservative regjeringen i Australia ønsker ingen båtflyktninger hos seg, men internerer dem et annet sted: på Nauru. Det tapte paradis. En gang verdens rikeste øy, nå et øde brakkland.
HA spilles av Henrik Rafaelsen, og Ariane Sept har rollen som HU. Opptakene er gjort i Oslo og på Åsgardsstrand. I rollene som kommissærer hører vi Tone Avenstroup og Ingvild Holm, protokollfører leses av Finn Iunker. I fremføringen går Avenstroup i dialog med video- og lydopptakene, samt live-musikken til Robert Lippok. Vekslende mellom å være synkronleser og dosent formidler hun historier fra øya.
Produksjon: Tone Avenstroup, Kristian Mosvold / Substans Film AS
Støttet av: Kulturrådet, Stiftelsen Fritt Ord, Theaterhaus Mitte Berlin, Kristiansand Kommune Kulturkontoret, Vest-Agder Fylkeskommune, Den kulturelle skolesekken
Takk til Luc Folliet som har stilt sine foto og video-opptak fra Nauru (2005) til rådighet.
Foredrag
05.09.2015, samtale med Luc Folliet, under utstillingsperioden
Støttet av Stiftelsen Fritt Ord
Video
Dokumentasjon av forestillingen: Thomas Martius, 08.09.2015 Kristiansand
Omtale
Anette Therese Pettersen: “Nauru – Norge i fremtiden?” Scenekunst.no, 11.09.15.
Oppgang og nedgang til ei lita øy i Stillehavet
Øya Nauru var rik på nauruit, det hvite gull, rettere sagt et fosfat dannet av fugleskitt og solgt som gjødsel. Utvinningen av dette råstoffet gjorde Nauru ustyrtelig rik. Etter at landet ble selvstendig i 1968, gikk inntektene til befolkning. På 70-tallet var hver av øyas beboer tre ganger så rik som en innbygger i USA. Ingen trengte å arbeide. Helse, strøm, skole, utdannelse og rengjøring var gratis. En familie kunne ha tre til fire biler og kjøre rundt på de ca. 4 mil lange veiene på den lille øya. De kunne få pizza levert to eller tre ganger om dagen, og hushjelp hjalp til med å stelle barna. Den rike staten sørget for at beboerne ikke trengte å bekymre seg om noe. Øya ble kalt “Naurutopia”.
Men det tropiske paradiset ble ødelagt. Det indre av øya likner ett krater, områdene hvor utvinningen har funnet sted ser ut som et månelandskap, mer enn 80 prosent av øya er karst, snau kalkstein. Landbruket ble avviklet, forsyninger brakt utenfra, salat fløyet inn med jetfly fra Australia. Der lå også sykehuset og regjeringskontoret, i Melbourne over fire tusen km borte. Havna ble ikke vedlikeholdt, “Pleasant Island” lå brakk.
Forbruket var stort og ute av kontroll, både det statlige og det private. Da forekomstene begynte å ta slutt, tok staten opp lån. Lønninger ble ikke utbetalt, skolene ble stengt, landet manglet sykehus. Flyselskapet gikk konkurs, tilførselen av matvarer var sporadisk. For å holde forbruket oppe forsøkte regjeringen å selge alt som selges kan, f.eks. falske pass, noe som gjorde at øya kom på lista over “rogue states”, mistenkt for å ha kontakt med russisk mafi og al-Qaida. En stund blomstret øya som skatteparadis, men på slutten av 90-tallet måtte Bank of Nauru stenges. I 2004 ble staten erklært bankrott.
Nye inntekter fikk Nauru ved å selge land til Australia. Det indre av øya ble brukt som interneringsleire for asylsøkere Australia ikke ville ha, en ordning kalt “The Pacific Solution”. I det utpinte karst-landskapet ble det opprettet teltleirer, hvor båtflytninger ble holdt innestengt. I 2001 kom de første flyktningene, som var plukket opp av sjøen av MS Tampa, et norsk skip. En av dem som var internert i over fem år, var Mohammed Sagar. Han lever nå i Sverige.I 2012 var det opptøyer leirene, og bildene gikk verden rundt. For å unngå negativ omtale er det blitt svært dyrt å få turistvisum. Brakkområdet har også vært tenkt som lagringssted for radioaktivt avfall.
Med fosfaten ble Nauru katapultert inn i kapitalismen, og utbytte av råvaresalget ble ødslet bort. De store investeringene som Naurus nasjonale fond NPRT gjorde i naboland, USA og Australia var ikke bærekraftige, eiendoms- og aksjekjøpene viste seg å være feilinvesteringer. Korrupsjon, dårlig rådgiving og spekulasjon bidro til å forverre situasjonen. Ille er også er forandringene i kulturen og befolkningen. Det har satt seg i vanene og kroppene deres; over 70 prosent er overvektige, og hver tredje lider av diabetes. Noen har måtte amputere en arm eller et bein av den grunn. Flere har glemt så enkle ting som å lage mat og passe på barna sine. Og det ligger bilvrak, skrap, tomgods,ubrukelige gjenstander, ødelagte maskiner, forfalne bygninger rundt om på øya. Folk forsøker å komme i form ved å jogge på den nedlagte flyplassen.
Nauru rager ikke høyt, den økologiske trusselen som hviler over mange av Stillehavsøyene, gjelder også for Nauru. Den kan gå under i flodbølge. Ved internasjonale klimakonferanser oppfordrer Naurus politikere til tiltak for få klimaendringene til å gå langsommere. Men å stoppe med fosfatutvinningen vil de ikke. I 2006 begynte andre utvinningsfase av dypere liggende lag. Nylig er det funnet store forekomster av manganknoller på 1000 meters dyp rett utenfor øya, så å si ved dens egne røtter, og Nauru har sikret seg rettighetene til en eventuell utvinning. Man vil ha det til å gå langsommere, forskyve konsekvensene – over på neste generasjon?
Øya er lita og forandringene radikale, den har tiltrukket seg mye oppmerksomhet fra media. En av dem som har skrevet om forholdene, er den franske journalisten Luc Folliet. Han kom med boka “Nauru, l’île dévastée. Comment la civilisation capitaliste a anéanti le pays le plus riche du monde” i 2009, rett etter den vestlige økonomis sammenbrudd i 2008. Han skriver: “Historien om Nauru kunne vært oppdiktet, som en liknelse eller en fabel. Men dessverre er det ikke slik.” Flere av reportasjene om Nauru bærer tittelen “Paradise Lost”.
Konsekvensene av overforbruk og rovdrift på naturressuser er tydelige på Nauru: ei øy som bokstavelig undergraver seg selv. De kulturelle forandringene i et land oversvømmet av penger, er synlige. Øyas historie viser hvordan penger kan ødelegge. For Norge som har det sorte gull, olje, er Nauru en advarsel.
Tone Avenstroup 2015
Tysk versjon
Tekst: Tone Avenstroup, oversatt til tysk av Tone Avenstroup og Stefan Döring
med støtte fra Norske Dramatikeres Forbund/Norla.
11.12.2016 sysselive – utdrag på tysk, Acker Stadt Palast, Berlin.